Det første motivet "bergtok" meg fullstendig en sein høstdag i 1989. Jeg var ute og gikk tur i skogen med hunden min, Tinka, en søndag ettermiddag. Jeg ble helt fascinert av "samspillet" mellom bjørka og steinen. Veit ikke hvor lenge jeg gikk der og betrakta dem fra ulike vinkler, men heldigvis var det ikke andre enn Tinka som så meg, og hun var bare glad for å være laus ute i marka.

Da jeg omsider gikk heim, tenkte jeg at jeg måtte bearbeide inntrykkene på en eller annen måte.
Male?
Tegne, kanskje?
Jeg lette fram papir og blyant og satte meg ned, men det var ikke streker som kom ut av blyanten. Det var ord.
Det første naturdiktet, Bjørka og steinen, ble til!

Noen dager seinere måtte jeg opp i lia igjen. Denne gangen hadde jeg fotoapparat med meg. Jeg måtte ta bilde av den første inspirasjonskilden min.

Snøen kom seint det året. Lufta var klar og kald. Det var lett å gå i marka.
En dag oppdaga jeg en forkommen smørblomst på den rimfrosna marka. Det ga meg inspirasjon til et nytt dikt: Håp.
Dette diktet fikk jeg sjøl bruk for året etter. Mamma døde 16. november 1990. Diktet fikk plass i dødsannonsen hennes.

Jeg tok fleire bilder og skrev fleire dikt utover seinhøsten og vinteren. Mørketida fascinerer meg. Den er jo slett ikke ikke bare mørk. Jeg har skrevet en del om den også.

Men jeg gleder meg som en unge hvert år når sola kommer tilbake i slutten av januar. Det er et like stort under hvert år!
Det er ikke bare jeg som synes det. Ospene oppi lia er helt enige!

Årstidene veksler, motivene likeså. Det er mye å inspireres av i naturen!