 |
|
|
 |
|
|
|
 |
Bjørka og eineren.
De vokser så nær hverandre,
Bjørka og eineren.
Bjørka strekker seg ut og opp.
Årlig trenger den fornying.
Eineren holder seg nærmere bakken.
Den samler alle greinene tett omkring stammen.
Evig grønn.
Den synes grønt er en alle tiders farge.
Så trygt å vite at den er som den er!
Bjørka er rar.
Den skifter drakt hvert år.
Det må være reint jåleri!
Ja, den skifter til og med farge før den kler av seg
Og blottstiller seg totalt.
Det virker skummelt, og dessuten gruelig kaldt,
Tenker eineren der den står
I sin tette, grønne, stikkende drakt
Og venter på at bærene skal modnes
Neste år.
Nyttig?
Ja visst!
Haren finner ferdig hus under slik en busk.
Men i bjørka er det plass til reir.
Der kan småfuglene få bygge
År etter år.
Bjørka og steinen.
Det står ei gammel, krokete bjørk
og en stor grå stein
tett inntil hverandre oppi lia.
Bjørka har kraftig stamme og sterke greiner,
men den er ikke mer livskraftig
enn at lauvet detter av om høsten.
Dessuten er leggen temmelig skeiv.
Steinen er stor og tung, grå og hard.
Men den er ikke hardere
enn at mosen gror fint her og der.
Når bjørka står slik inntil steinen,
får den kvile sin krokete legg.
De nakne røttene finner ly for vinden.
Steinen får til gjengjeld
ei lita dyne av gult lauv.
Den kan komme godt med
når vinteren nærmer seg.
De gir og de tar imot
gaver fra hvert sitt rike.
Hvem som gir mest?
Hvem som får mest?
Slik tenker verken bjørka eller steinen.
Blinkskudd.
Avisa presenterer
Lesernes blinkskudd:
Bydelen bada i sol.
Den ønskes velkommen
av både små og store.
Endelig kom den igjen!
Avisa presenterer
Tragediens blinkskudd:
Bydelen ramma av sorg
.
Spørsmålet stilles
av både små og store:
Hvordan kunne det skje?
Årets første solskinn
Og tente lys i snøen,
Symboler på glede og sorg.
Må lyset og varmen
Fylle små og store.
Må mørketida være over nå!
Blomstringstid.
Det var ikke blomster jeg så etter
under turen min seint i høst.
Det var ikke rette tida for det.
For nakent
Rimete
Kaldt.
Men det var som en blomst
som smilte mot meg
fra en stein,
omgitt av visne strå.
Før - da det var varmere
og frodigere,
slapp den ikke til.
Da var det så mange andre
som sto i flor.
Men seint i november
var det blomstringstid
for en stein.
Blå skog.
Jeg vet om en skog som er blå.
Den ligger så langt, langt borte
og er nesten ikke til å nå,
i hvert fall ikke for vedhogst
og heller ikke for jakt,
for prøver du å trenge inn i den,
så flytter den lenger unna straks.
Det er ikke en skog du kan tømme
for rikdommer av timelig verdi,
men fargen som fanga opp mitt øye,
gir meg raske vinger i min fantasi.
Med undring betrakter jeg den skogen.
Jeg kan tydelig se at den er blå.
Det innerste rommet.
Jeg sto utenfor huset ditt så mang en gang
I godvær, i ruskevær, i storm.
Jeg har stått der utenfor og sett og visst om
At huset ditt hadde mange rom.
Så en dag satte du døra di på gløtt.
Endelig fikk jeg komme inn.
Du låste opp dører og viste meg rundt.
Vi gikk sammen gjennom rom etter rom.
Du tente på lamper og trakk gardiner fra.
Lyset nådde inn i hver en krok.
Da jeg gikk ut, var jeg rik og glad
Over det jeg nå visste og forsto.
Men en dag var du borte. Huset ditt var tomt.
Jeg kunne ikke finne noen spor
Før jeg plutselig oppdaga ei bortgjømt lita dør
I den aller, aller innerste krok.
Jeg visst det var der du var, men døra var stengt.
Ingen – ingen kunne slippe inn.
Stillheten sa meg at det var for sent.
Jeg skulle nok ha kommet litt før.
Jeg sto der taus og stille ved ei tett forsegla dør
Hvor ikke noe menneske slapp inn.
Der var du så alene i et trangt og mørkt rom.
Ingen kunne rekke deg ei hånd.
Da hørte jeg en stemme som sa:
”Jeg var også der.
Jeg så hans djupe lengsel, jeg hørte hans sukk.
Jeg var der og grep hans svake hånd.”
Da kunne jeg forlate den forseglede dør
Til ditt aller innerste rom.
Jeg trenger ingen annen forvissning enn den
At du var ikke alene likevel.
I fred vil jeg legge meg og sove i kveld,
For du, Herre, lar meg kvile trygt.
*
Kvil i fred, bror.
Ditt minne skal
LEVE.
3. oktober 1992
Det tørre tre.
Jeg er bare et tørt tre...
Slik kom det tungt og stille
fra en eldgammel furustokk,
som en gang har båret en krone,
så frodig og grønn en topp.
Nå ruver den ikke lenger
i skogen der den står.
Den venter ikke så mye
av den forestående vår.
Den så heller ikke ut til å regne
med særlig oppmerksomhet
fra noen skogens vandrer
i dagens travelhet.
Men det var noe ved dette gamle
forvridde furutre
som fikk meg til å stanse:
Jeg så et kors på det tørre tre.
Med ett ble hele heia
en katedral så uendelig stor,
hvor korsets glade budskap
ble uttalt - uten et ord -
av en tørr og grå gammel sliter
som har stått der i vind og vær
og opplevd, en dag om gangen,
at Han selv er alltid nær.
Jeg hørte en lovsang fra jorden,
fra haug, fra fjell og fra li,
til Han som verner om sine
og gjør det til evig tid.
Jeg har nok hørt mang en lovsang
fra store og velstemte kor,
men jeg ble grepet av klangen
av denne lovsang - uten et ord!
Påskestemning på Heia, Skjærtorsdag 12.april 1990
Fjellbjørka.
Det er ikke størrelsen som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka,
som klorer seg fast
til nakne og harde bergrabber.
Den rager ikke særlig høgt over bakken.
Det er ikke utseendet som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka,
med krokete stamme
og greiner forblåst og forvridd.
Den bærer preg av å ha trossa vær og vind.
Det er ikke lauvsprettet spm imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka.
Den står gjerne med nakne greiner
om så helt til St. Hans.
Sommeren kommer ikke først fram til den.
Nei, det er styrken som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka.
Den tar til seg næring
der jordsmonn knapt fins.
Den har festa sine røtter til fjell.
Den minner meg, der den står,
fjellbjørka,
som et banner på det bare fjell,
om en skaper som har jorden i sitt eie.
Han har også fjellets vekster i si hand.
Jeg vil stå sammen med den,
fjellbjørka,
på denne stødige og sikre grunn.
Om det stormer, vil jeg krøke mine greiner.
Jeg vil ikke feste røttene i sand.
Fjellene.
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene;
hvor skal min hjelp komme fra?
Bygda er omgitt av flotte fjell.
Store, trauste, majestetiske står de
på rad og rekke langs fjorden.
Midt i rekka troner tinden.
Det er den som fanger de første strålene
når mørketida slipper taket.
Det er også den som tar imot
det siste solbad ifra vest.
Om høsten står tinden som en kvitkeldd prinsesse.
Da bærer den bud om mørke og frost.
Men høstnatta er ikke bare mørk.
Solen skal skinne for deg om dagen
og månen om natten.
Almanakken varsler at månen er full.
Må ut og beundre skinnet
over de snødekte fjell.
Tinden er omgitt av skyer.
Gullforgylte.
Men himmelen er opplyst bak og omkring
både skyer og tind.
Den store kula på kveldshimmelen
reflekterer et lys
fra en som er enda større.
Tinden kan også skygge for sola.
Men lyskilden er der
om det er skyer eller fjell,
ja, om så en klode i veien.
Min hjelp kommer fra Herren,
himmelens og jordens skaper.
Han var raus da han skapte fjell rundt bygda!
Fra den samme jord.
De står der side om side,
Eineren,
Bjørka
Og rogna.
Eineren har grønn drakt,
Selv om snøen ligger tett omkring rota.
Den kvite bjørkeleggen er også omgitt av snø.
Nakne greiner venter med lengsel på vår
Så de får slippe knoppene løs.
Rogna har tomme stilker
Og en stamme i sterk kontrast
Til bjørkas.
Så ulike de er, de tre!
Men de henter næring fra den samme jord
Og trenger lyset fra den samme sol.
De står og venter på den samme vår
Etter vinteren så kald og hård.
Så like de er, de tre!
Gammelt tre.
Urørlig ligger treet,
ribba for lauv og knopp.
Stammen er brukket ved rota.
nå har det visst helt gitt opp.
For hvem skulle finne nytte
i slikt et gammelt tre?
Verken til hus eller hytte
passer vel morken ved.
Det får ingen flere ringer,
om det er det ingen tvil.
Men den som er ute og vandrer,
må gjerne ta seg en kvil.
Og når du først har satt deg,
kan du ane et yrende liv
av småkryp som har oppdaga
at den gamle har mye å gi.
Selv etter at safta har slutta
å stige fra treets rot,
er treet rikt på næring
for den som vil ta imot.
Gavebutikk.
Hvis jeg skulle åpne en gavebutikk,
så ville jeg selge vakre farger.
Da kan du kjøpe så mange du vil ha,
så kan du bruke dem når hverdagen blir grå.
For gråe dager kommer til oss alle.
Hvis jeg skulle åpne en gavebutikk,
så ville jeg selge klare toner
og rytmer og klanger, for det er godt å ha
når gleden bobler i ditt sinn.
For glade dager kommer og til alle.
Hvis jeg skulle åpne en gavebutikk,
så ville jeg selge varme hjerter
som banker for dem som behøver en venn,
for dem som står aleine her i verden.
For varme behøver vi jo alle.
Hvis jeg skulle åpne en gavebutikk,
så ville jeg selge blanke stjerner,
som lyser i mørket og viser en vei
og leder en til målet langt der framme.
Ei ledestjerne trenger vi nok alle.
Hvis du vil komme til min gavebutikk,
så behøver du ingen penger med deg,
for farger og toner og varme og lys
kan ikke verdsettes i kroner og øre.
Det er fullgod betaling i ditt smil.
Dette bildet er malt av mitt barnebarn Sara Marie (6 år). Hun har gitt meg lov til å bruke bildet som illustrasjon til diktet. (Dikt og bilde er blitt til helt uavhengig av hverandre.)
Gla' i skogen.
Grastustan rundt ospetreet e kommen fram.
Synet og lukta av nytint skogbunn
trekke oss bort dit.
Så svær denne ospa e, det ser vi no!
Rekk arman rundt, tru?
Må prøve!
Midt i målinga mi utbryt ho,
jenta på 6:
"Æ veit koffør du tar rundt treet,
det e førr at du e så gla' i det!"
Målinga e ikkje lenger berre måling,
men varme omfavnelsa.
Voksne arma og barnearma
omfavne dem, tre førr tre.
Heile skogen vil vi ta omkring!
Arman rekk ikkje,
men tankan...
Da ser ho det:
Det e ikkje berre vi som e gla' i treet.
Et lite insekt spasere lett i vårsola
oppover ospeleggen.
"Ikkje drep det!" kjem det kjapt fra jenta.
Mellom trestamman ligg det runde, fine kule,
gava fra en harepus
som har tatt en liten pust i bakken.
Men ka e det?
Mjuk, fin ull på en trelegg!
Jo visst, det må være saua som har vært her
og klødd seg.
Det e mykje å se på i skogen.
Det e mykje å kjenne på,
å lukte på,
å leke med.
Det e mykje å lære av.
Det e mykje å bli gla' i
i skogen.
Greiner.
Hør her, du fagre bjørk,
hva kan det være for ei grein
som vokser så nesevist mot sky?
Fargen ligner ikke din,
den er altfor lys og fin.
Kanskje er det noe som er poda inn?
Og se den svære greina
som strekker seg så fort
lik en stamme som snart overgå vil din!
Hvordan kan du stå og bære på
så sjølstendig ei grein?
Er du sikker på at den kan være din?
Jo, greinene er mine
hvilke farger enn de har
og samme hvilke retninger de tar.
De skal vokse fritt og høyt,
gjerne over stammen min.
Jeg vil bære dem i både sol og vind.
Til våren vil vi kle oss
i samme grønne drakt,
skjønt ingen blader er hverandre lik.
Når jeg hvisker stilt på bjørkevis,
så skjønner de meg straks.
Med slike greiner kjenner jeg meg rik!
Gråor.
Høsten er grå
Om du ser på ei naken gråor.
Jo mere grå dess mer du ser.
Men ser du ikke at sola sender
Novemberstråler også på ei gråor?
Sola står lavt på denne tida,
Men fjellet som ruver
Med nysnø på toppen,
Tror på nye stråler også neste vår.
For over det står en himmel
Som er blå.
Se deg ikke grå
På ei naken gråor.
Gråstein og edelstein.
Jeg trudde han banka på gråstein,
smågutten på seks eller sju
som satt der på berget og delja med hammer'n
så steinspruten sto.
Jeg visste ikke at det var klumper
av gull og diamanter han fant.
Men da jeg satte meg ned
på huk fikk jeg se
hvor vakkert det glitra og skein.
Jeg trudde han var som en hård stein,
smågutten på seks eller sju,
med råbarske uttrykk
og neven knytt til slag,
mens han dura omkring som en propell.
Jeg visste ikke om den hårde klumpen
som satt fast i brystet hans et sted.
Men da jeg trengte plaster
på et sviende sår,
viste han et hjerte av reint gull!
Så fikk jeg se på hans sår
som også trengte plaster.
Det var'ke lett å holde tårene vekk.
Da såret var forbundet,
åpna han neven
og ga meg med et smil
en diamant!
Hei, Kaos!
Du hadde visst tenkt å skremme meg, du,
og få meg til å tru
at alt omkring meg var umulig,
et eneste håpløst rot.
Du skremte meg litt,
men bare litt,
for jeg fant nemlig noen tråder
i din rotete, lurvete kropp.
Så satte jeg meg ned og nøsta.
Jeg nøsta og nøsta og nøsta,
helt til alle fargene
og nyansene lå der
i pene bunter foran meg.
Og tenk,midt i den innerste floken
fant jeg den puslespillbrikken
jeg trudde var borte for godt!
Hvis du kommer igjen en gang, Kaos,
skvetter jeg sikkert litt opp.
så vil jeg si til deg:
"Hei, Kaos! Kommer du hit nå igjen?"
Og så vil jeg se etter farger
og nyanser
og puslespillbrikker
i din rotete, lurvete kropp.
Høst.
No blir dagan kortar og netter'n så lang.
Lauve gulne, og snart dett det av.
Småfuglan samle sæ i store flokka.
Dem bære vinke med vengen når dem fær.
Fuglan flyg langt og lenger einn langt.
Dem syns vesst vi har det førr kaillt.
Dem orke ikkj'å slåsst me' frost og uver,
men vil heller komm' igjen tel neste vår.
Men det e ikkje aille som e like redd førr vinter'n,
det e'kje aille som flyg like langt herfra.
Æ veit om en som har foinne sæ ei høvelig buska.
Deinn har bestemt sæ førr å prøve å stå han av.
Deinn vil sikkert møte daga med storm og uver,
og frosten bit så d'e ei gru.
Men vinter'n byr åsså på nordlys og månskjenn,
og stjernan dem glitre bakom sky.
Æ vil ønske deinn fuggeln løkke tel me' høst'n
og vinter'n og vår'n når han kjem.
Deinn e slett ikkje tander, men åsså gla' i varme.
Deinn e en stainnhafti' heilårsfugl!
Håp.
Vær ikke redd for frosten
så lenge ei gullsol skin',
skjønt den er bare en smørblomst
fanga av seinhøstens rim.
For selv om blomsten må gi seg
for vinterens iskalde favn,
så eier den skjulte krefter
som vekkes til liv en gang.
Intetsigende bilde?
Et intetsigende bilde
Av en bjørkelegg og en stein
Og noen få visne høstlauv
Aller ytterst på ei grein.
Hører du ikke at de taler?
De bruker et stillferdig språk,
Så de når kanskje ikke de ører
Som helst er vant til bråk.
Jo, visst kan bildet tale
Om lengsel, håp og tro,
Om to som fra hvert sitt rike
Har bygget en vennskapsbro.
Bak planter og mineraler,
Så ulike enn de er,
Ser jeg en felles skaper.
Jeg ser han i stein og trær.
I skogen.
Jeg fant noe i skogen en gang:
Jeg fant en herlig lekeplass
med kvister, kongler, stein og strå
blant små og store trær.
Jeg hadde fantasien min med.
*
Jeg fant noe i skogen en dag:
Jeg fant mange liter blåbær,
ja, det blei faktisk nok
i fryseren for nesten et heilt år!
Jeg hadde jo tatt bærplukkeren med.
Jeg fant noe i skogen en dag:
Jeg fant massevis av brensel,
ja, det blei faktisk nok
å varme seg av nesten et helit år!
Jeg hadde jo tatt motorsaga med.
*
Jeg fant noe i skogen i dag:
Jeg fant en deilig duft
av en nyutsprungen blomst
og en sang av en fugl som flaug forbi.
Jeg hadde alle sansene mine med.
Jeg fant noe i skogen i dag:
Jeg fant at den har rikdommer
for både kropp og sjel.
Noe varer mye lengre enn et år!
Jeg hadde ikke noen klokke med.
Jeg fant noe i skogen i dag:
Jeg fant et tre som har felt lauvet,
men nye knopper står alt klar.
Jeg fant tilbake noe av meg selv!
I skyggen av et tre.
Jeg står i lauvtom bjørkeskog
På rimete, frossen jord.
Novembersola skjuler seg
Bak stammen av et tre.
De andre trærne står også
Som nakne, mørke silhuetter.
Det går mot mørketid.
Sola forsvinner snart heilt for oss.
Da blir det enda mørkere i skogen,
Og kaldere.
Trærne lager lange skygger.
Bleike stråler slipper fram til meg
Bare for korte øyeblikk.
Så forsvinner de igjen bak neste tre.
Trærne, som skjuler sola for meg,
Er mørke på den sida hvor jeg står.
Men det mørke er ikke bjørkas egentlige vesen.
En bjørkestamme er jo mest kvit.
Nå ser jeg at himmelen er klar og blå
Utenfor den mørke skogen.
Og solas stråler er så visst ikke slokna
Selv om det står trær mellom oss.
Jeg kunne ha stilt meg foran trærne.
Da ville jeg ha sett sola heile tida.
Men det er godt å stå i skyggen av et tre
Og vite at sola kommer fram igjen.
Og etter den mørkeste vinter
Kommer en ny soloppgang.
Merkenatt.
En søknad mottas
nummereres
arkiveres
Søker nr. 7
En søknad i en bunke
Kjønn: Jente
Fødselsår: 91
Søker nr. 7
har to foreldre
hjemmeværende mor
far i sikker jobb
Søker nr. 7
vurderes opp mot bunken
Prioriteres
lavt
*
En hjemmeværende mor
en far i sikker jobb
og et trygt lite barn
går til ro
Vårnatta er lys
En mor våkner brått
En far vekkes opp
av sin søvn
Det er lys
men ikke av sol
Toner
men ikke av sang
Nei, det er ild
og alarm
Kun én tanke:
REDD VÅRT BARN!
*
14. april
Merkenatt
En ung mor og et lite barn
Ribbet for alt
Vårdagen er mørk
Søker nr. 7
må vurderes på ny
og prioriteres
høyt
Må framtida bli lys
for mor og Lisa!
Rypesteggen.
Hver lørdagsmorgen
får jeg en herlig hilsen:
Ka-bao ka-bao ka-bao!
Det er rypesteggen som åpner
Friluftsmagasinet på radio.
Rypesteggen minner meg om pappa!
Jeg vokste ikke opp med TV,
video eller DVD,
men med en pappa som lærte meg
å ferdes i naturen
og bli kjent med den på helt naturlig vis.
Han tok meg med til skogs
for å hente heim husdyr.
Underveis fant vi både blomster og bær.
Han tok meg med til tyttebærplasser.
Multemyrer viste han meg óg.
Han kunne fortelle om dyreliv i skogen,
om fugler av mange slag.
Når han herma etter reven,
gikk det kaldt nedover ryggen,
men rypesteggen var en festlig kar.
Ka-bao ka-bao ka-bao!
Herlige barndomsminner!
Er det rart jeg slår på radioen
for å mimre
når rypesteggen setter i gang!
Ka-bao ka-bao ka-bao!
Takk for gode minner, kjære pappa!
Spor.
Spor
Over rimfrossen jord.
Bort
Fra oppvarma stue
Med ting
Lyder
Ord
Ferdig
Masseprodusert
Kringkasta
Det kjennes kaldt
*
Ut i frossen høstluft
Mot lia
Rimete kvister
Steiner og strå
Setter fantasien i sving
Skape med det skapte
Se det store i det små
Det gir varme å lytte
til
Naturens poesi
Så lett å tru.
Det er så lett å tru
at vinteren er fargelaus,
at dag er kvit og natt er svart
og alt er kaldt og dødt.
Men når jeg ser på dompapen
og kjøttmeisen på mitt fuglebrett,
og når jeg ser på stjernene
som blinker så glad og lett,
så ser jeg at det er feil.
Det er så lett å tru
at motbakker er meningslaust,
kun til for å plage meg.
Tenk om de gikk an å snu!
Men når jeg ser på utsikten
jeg får fra den høge bakketopp,
og når jeg kjenner kreftene
som øker med tunge tak,
så vet jeg at det er feil.
Det er så lett å tru
at kjærlighet er blomster kun
til den som har det fortjent,
i vaser på reine bord.
Men når jeg ser små hestehover
lyse opp i en grøftekant,
blant sølevann og gråe stein
og tørre strå fra i fjor,
forstår jeg at det er feil.
Taphrina Betulina.
"Hei på deg, du, se på meg!
Kom hit og se på meg!"
Det var ei lita older
som ropte slik til meg.
Hva var det nå jeg skulle se
på det lille tre?
Nei, stakkar, for en heksekost,
nå oppdaga jeg det.
"Ser du, jeg har kongler!
Jeg blomstra så masse i fjor.
Å stå med moden frukt
er herlig for ei or!"
Du store min for et heksereir,
det verste jeg har sett.
Og nesten oppi toppen
er det jo enda ett!
"Så fryktelig du må ha det
med slik en grådig sopp.
Du er jo reint forheksa
fra rota og til topp!"
"Forheksa, jeg? Så langt ifra!
Du tar alldeles feil.
Taphrina Betulina
tar ikke knekken på meg.
For jeg står full av knopper
som snart skal springe ut.
På hver eneste grein og kvist
kommer nye, friske skudd."
Da så jeg at det lille tre
det har nok sin skavank,
men likevel så fører det
en blomstrende, seirende kamp.
Tuntreet.
Tuntreet fikk en knekk en gang.
Det tålte ikke at voksestedet blei forstyrra.
Det visna i toppen.
Da var det bare ett å gjøre:
Å sage bort det som var dødt.
Tuntreet så avstumpa ut,
bråstopp, liksom,
både på stamme og greiner.
Det måtte gjøre vondt for tuntreet,
til å dø av!
Om det døde?
Nei, det tok til å strekke seg på nytt,
jevnt og trutt.
Nye greiner og nye kvister
har gjort tuntreet heilt igjen.
Det rager like høgt som før, minst.
Selve stammen er butt øverst,
det er sant.
Men både ungene og katta synes
det er en fin sitteplass.
Fuglene trives også i tuntreet.
Fargerike vinterfugler henter mat på brettet
og setter seg i tuntreet for å nyte den.
Om våren kommer fleire fugler
og nytt lauv - masse lauv!
Da kan ingen se
at treet har hatt en skade.
Skada blei det,
men det døde ikke,
for det hadde sterke, djupe røtter.
Nå står det der
annerledes,
men heilt.
Vanskapt tre.
Ikke lett å skjule skavanken
på grunn av uhemma vekst.
Tydelig avvik,
alle kan se det.
Ja, alle kan se det er
et vanskapt tre.
Kunstner på leiting
etter høvelig emne
velger ut nettopp dette tre,
med knudrete utvekst
midt på stammen.
Han vil lage noe vakkert av det.
Den abnorme og ukontrollerte veksten
forårsaka avvik i vedens struktur.
Men en kreativ kunstner
ser muligheter
og former noe vakkert av
et vanskapt tre.
Vedlasset.
Naboen har brukt motorsaga oppi lia.
Nedfelte, avkvista trekropper ligger
I en stor stabel ved veien.
Årringene røper at det må ha kommet brått
Og uventa på mange av dem.
De kunne ha stått i mange år til.
Har de vokst opp til inga nytte?
Spør insektene som fant næring i bark og lauv.
Spør fuglene som bygde reir, la egg og fikk unger.
Spør haren som fant gjømmeplass under ei grein.
Spør elgen som nappa til seg av grønne delikatesser.
Spør skogsvandreren som nøt lukta av regnvaska lauv.
Spør jorda som tok imot vissent lauv hver høst.
Spør sola som ble møtt med sørvendte greiner.
Spør frøene som ble spredt for alle vinder.
Spør stubbene som står igjen med røtter i jorda.
Spør de små rotskuddene som ivrer etter å komme fram.
Spør naboen som fyrer med ved.
Spør meg som stoppa opp ved et tre.
Vi takker han som ikke kvilte før den syvende dagen.
Det var godt han lot det vokse trær i hagen!
Velkommen sol!
Vi strekker våre greiner
mot deg, du kjære sol.
Vi visste du ville komme att.
Heile vinter'n har vi venta
med lengsel på ditt skinn.
Vi tenkte på deg både dag og natt.
Vi strekker oss mot sør
for vi veit jo så godt
det er der du vil lyse
aller først.
|
|
|
|
|
|
|