Min første barnehagejobb var i Mo i Rana, hvor jeg jobba 1 år som assistent på 3-5-årsavdeling, fra august 1972 - juni 1973.
Der fikk jeg følgende kommentar fra ei jente på 3 1/2 år som satt og granska meg nøye:

"Du tante, du har sorte øya og beige tenner!"



(Vi var "tanter", vi som jobba i barnehage på den tida!)

*

I den barnehagen fikk jeg også av og til høre at jeg var "Lilletante".
Men der var også ei jente som kalte meg for mamma.
Så prøvde hun å si navnet mitt.
Det ble "Kareta" til å begynne med...



* *

Jeg starta min hittil 32 år lange karriere som førskolelærer i Storsteinnes barnehage i 1977.

Jeg husker fra ett av de første årene:
Det hørtes ikke ut som han mente å erte - eller mobbe, som det heter nå - det kom bare som en helt hverdagslig bemerkning fra en gutt i 4-5-årsalderen:

"No e dåkker to som e tjukk her, du og..."
(Så nevnte han navnet på ei som nylig var begynt å jobbe
i barnehagen.

Vekta hadde sant å si ikke plaga meg så voldsomt, men det var jo ei slags trøst at jeg ikke var alene om å ha noen kilo ekstra!



* * *

De søte små sier det de tenker, sånn er de bare!

"Du ser tjukk ut i den buksa!", kom det fra ei lita jente en dag for 30 års tid sia.

Jeg granska meg nøye i speilet da jeg kom heim,
forfra og bakfra og fra alle sider.
Jo, jeg måtte bare innrømme at jenta hadde kanskje rett. Det var ikke helt rette fasongen for meg.
Buksa kom ikke på flere ganger!

Jeg traff henne nylig igjen,
en voksen dame med egne barnehagebarn.
Måtte bare minne henne på hva hun hadde kommet med en gang...

Vi kunne ikka anna enn å le av det!



* * * *

Nei, da var det andre kommentarer jeg fikk fra ungene i
Fuglelia barnehage noen år seinere.

Det var en fin sommerdag, og jeg hadde seinvakt.
Det var bare noen få unger igjen på ettermiddagen. 
Jeg satt på en benk ute 
sammen med et par jenter som lekte.
Plutselig kom den ene jenta med et par små solbriller med rosa innfatning,
som hun plasserte på nesen min, utenpå mine egne briller.

"No ser du ut akkurat som en Barbie!", sa hun.

Tenk, mer skulle det ikke til!



Jeg fortalte denne solskinns-/solbrillehistoria til yngste dattera vår, Bente.

"Ja, det var nok ei slåanes likheit!", svarte hun tørt.

Gledesdreper!



* * * * *

Jenta var både klok og hensynsfull. Hun skjønte nok at leken rundt bordet med plastelina ikke var av det stilleste slaget.
Om hun - og de andre - dempa seg litt for å spare oss voksne for hodepine og sånt?
Nei.
Jeg har vært åpen om min hørselshemning, så jeg fikk følgende beskjed:

"Margareth, du skal bare skru av høreapparatan dine vesst du syns det blir mykje bråk!"



* * * * * *

Så var det lillebroren til denne jenta, en trivelig kar på
3-4 år.
Han hadde akkurat våkna etter en liten blund på sofa
da jeg kom inn på avdelinga.
Han så på meg ei stund.
Så kom det:

"Å, va det bare du som kom, æ trudde det va et monster!"



Nei, det var jo bare snille, lille meg!

* * * * * * *

 
Vi har ikke alltid hatt vaktmester i barnehagen.
Men jeg liker praktisk arbeid,
så opp gjenneom årene har jeg utført en del småreparasjoner og andre
vaktmesterlignende oppgaver,
noen ganger med hjelp av ivrige unger.
En gutt i 5-6-årsalderen var veldig glad i å hjelpe til.
Han skrøt meg opp i skyene når vi jobba ilag 
med diverse reparasjoner.

"Du e en flink leder!", sa han til meg en gang,
tydelig stolt over at han fikk være med om oppdraget.

Men jeg fikk passet mitt påskrevet en annen dag da jeg ba han ta sin del av ryddinga på lekerommet.

"Det e urettferdig! Du må ikkje tru at du e nåkka flink leder!!!",
skreik han til meg.



(Han lovte meg forresten at når jeg blir gammel, skal han overta lederjobben etter meg. Men vi er ikke blitt gamle nok til lederskifte,
verken han eller jeg!




* * * * * * * * *


I følge mitt eldste barnebarn er jeg visst ikke
riktig voksen heller.
Det er riktignok noen år sia jeg fikk denne herlige uttalelsen, men den er "udødelig".
Jeg var akkurat fylt 50, og gutten, som da var 4 år, serverte følgende:

"Bestemor, når du blir litt meir voksen, kan du få deg en snyscooter."

Var det et kompliment eller...???

Egentlig er det vel mange som burde venta litt med å skaffe seg et slikt framkomstmiddel - eller leketøy?

Jeg har ennå ikke fått noen scooter,
enda jeg har etterlyst den mange ganger.
Nå påstår han at jeg er for gammel.

Ja, ja, det samme kan det være!



* * * * * * * * *

Kompliment kan være så mangt, i hvert fall hvis man har vett og vilje til å ta imot.
Jeg satt i sofa og stoppa lester til Jostein, som var i 3-4 årsalderen og sleit hardt både på bukseknær og lester. Han satt ved siden av meg og fulgte med hva jeg holdt på med.
Plutselig utbrøt han:

"Mamma, du e no ei snill kjerring! Du e no ei flink kjerring!"



(Skjønner ikke at kjerring kan holdes for å være skjellsord!)

* * * * * * * * * *

Jeg hadde jobba i 6 år som styrer for 2 barnehager med ialt 3 avdelinger. Selv om jeg ofte måtte være vikar på avdelingene noen timer i ny og ne, var ungene mest vant til at jeg jobba på kontoret.
Så ble barnenehagene delt, og en del av stillinga mi ble lagt til 3-6-årsavdelinga.
En våt og hustrig dag om høsten måtte jeg tre støttende til for en gutt på 5 som strevde med å få på seg regnklær og støvler.
Da han var ferdig på kledd, sa han:

"Margareth, det e første gongen æ har sett at du har hjelpt nåkken."

Utakk er verdens lønn!




Vi satt ved bordet og spiste da en 4-årig gutt i barnehagen kom med denne replikken:

"Margareth, du ser ut som ei gammel jenta!"

Ja, ja, tenkte jeg. Alderen er vel ikke bare å skjule etter hvert. Håret var absolutt mørkere før. Og huden var nok litt glattere.

"Du ser ut som ei gammel jenta med det skjerfet!"

? ? ?

Skjerfet? Var det bare det han mente? Og så det skjerfet med den kvikke fargen!
Vel, jeg tok det fargerike skjerfet av meg og hengte det over stolryggen.
Så spiste vi videre.



Noen unger er mer høflige enn andre. For eksempel guttungen som trengte hjelp med å få på dongeribuksa. Jeg spurte om han kanskje ville gå på do og tisse før han tok buksa på.

"Nei, takk!" svarte han.

* * *

Alle som har hatt med unger å gjøre, vet hva det betyr når man hører ropet

 "FERDIG!!!"

Da må man trø til med tørkehjelp og sånt.

Men det kan sies på andre måter også. Ei lita jente på 2 1/2 år satt på potta. Hun hadde nok sittet der ei stund da hun kom med denne meddelelsen:

"Æ e forsynt."




En gang ble jeg invitert til middag av ei jente i barnehagen.

"Du skal få pannkake," lovte hun -
"vesst ho mamma orke å steike.
Og så skal du få ertesuppa -
vesst ho mamma orke å koke."
. . .

Venter fremdeles på den suppa og de pannekakene!



Men noen kan visstnok ha venta enda lengre, i hvertfall ifølge det jeg hørte her om dagen:
En 6-åring gikk og kikka inn på toalettene i barnehagen.
"Ser du etter noen?" spurte jeg.
"Æ ser bare etter om det e noen som vente på å bli tørka," svarte han.
"Å, har du tenkt å hjelpe til med tørkinga?" spurte jeg videre.
"Nei, æ lurte bare på om det var noen som hadde venta der i 15 år!" 

Trøste og bære...
Stakkaren har jo i såfall gått glipp av både grunnskole og konfirmasjon
og mere til!
Maken til kommunal sendrektighet!!!

  

Når vårsola begynner å bli for intens, må vi fram med solkremen. 
De fleste barna har med solkremflasker / -tuber heimefra.
Men ikke riktig alle...

Det var "smøretid" før dagens utelek i barnehagen.
"Dem som ikkje har med seg solkrem, kan dåkker smøre med baconost!"
kom det fra en 4-åring.