 |
|
|
 |
|
|
|
 |
Hvor kommer unger fra?
Jeg kan ikke minnes at jeg noen gang har lurt på hvor jeg kom fra. Jo, jeg lurte kanskje en gang på om jeg kunne være adoptert, men slo den tanken fort fra meg.
Jeg vokste opp på gård der det ble født både kalver, lam, kattunger og valper, men selve fødslene var jeg aldri opptatt av å se. Det var mye mer interessant med dyreungene etterpå.
Jeg hadde to brødre som var eldre enn meg. Storebrødre kan være kjekt å ha, men jeg ønska meg så inderlig ei lita søster! Jeg snakka nok litt frampå, men det så ikke ut til å nytte.
En stor fordel var det med storesøsken: Jeg fulgte nøye med når de gjorde lekser. Dermed lærte jeg tidlig å lese og skrive. Jeg tok rett og slett og skrev et brev til "Utstyrsmagasinet" og fortalte at jeg ønska meg ei lita søster- det måtte ikke være bror! Hun måtte ha brune øyne, og så måtte hun være snill!
Jeg vet ikke om brevet ble sendt, men mi snille, etterlengta lillesøster kom en varm augustdag da jeg var 5 1/2 år!
Øyenfarge?
Brun, selvfølgelig! 
(Ungene på nabogården var - i følge faren - laget på snekkerverkstedet der han arbeidde. Det kan jo godt hende det var sant, men neppe med hammer og sag i hvert fall...)
*
Jeg fikk lillesøsterønsket mitt oppfylt, men jeg var så fryktelig glad i unger. Skulle gjerne hatt fleire småsøsken...
Jeg skjønte at det kom ikke på tale, ikke en gang på postordre. Da begynte jeg å ønske at jeg skulle finne ei forlatt barnevogn med en unge som ingen eide.
Heldigvis gjorde jeg ikke det, men jeg sykla gjerne fleire kilometer hvis det var noen som trengte barnepass.
Ikke rart at jeg valgte det yrket jeg gjorde...
Jeg fikk mitt første barn to-tre uker etter at jeg var ferdig med førskolelærerutdanninga i 1975. Ann Elin, som hun het allerede fleire måneder før hun blei født, blei storesøster da hun var 15 måneder. Hun rakk knapt å oppdage at hun var alene før hun måtte dele oppmerksomheten med Jostein. Enten var hun veldig fornøyd med lillebroren sin, eller så syntes hun at det holdt med ett småsøsken. Hun har i alle fall aldri mast om fleire.
Det gjorde derimot Jostein. Da han var i 4 1/2-årsalderen syntes han det var på tide med en baby i huset. Jeg prøvde å forklare han at det ville nok ta litt tid. I alle fall måtte pappa komme heim først fra si 3 ukers arbeidsøkt lenger sør i landet.
"Men æ kan vel gjøre sånn at du får baby i magen," kom det fra karen.
"Men kossen skal æ gjøre det?" føyde han til, litt forsiktig.
Da forsto jeg at her var det en som var rimelig desperat etter å få småsøsken.
Og skulle ikke jeg være den første til å forstå sånne behov?
Bente kom en oktoberdag i 1982. På vår første trilletur lurte storebror Jostein på om vi ikke kunne få en baby til snart. Jeg ga han ingen løfter om det.
Kan ikke huske at han spurte om det fleire ganger heller.
Det gjorde derimot Bente! To minutter etter henne ble det i naborommet på sykehuset født ei Sommarøyjente. Vi kjente denne familien, og vi fikk med oss at de fikk et par tvillinger noen år seinere. Bente fikk det også med seg. Hun syntes det var bra urettferdig at ikke hun hadde småsøsken når "alle andre" hadde det, og denne jenta fikk TO samtidig!
Jeg prøvde å forklare at jeg begynte å bli litt gammel til å få fleire barn. Den unnskylninga godtok hun ikke lenge. Kusina mi, som er noen måneder eldre enn meg, fikk nemlig sitt 4. barn på 40-årsdagen sin!
Jeg hadde nettopp fått tak i boka "Gamle damer legger ikke egg". Jeg brukte humoren i boka litt for å forklare at det er en alder for alt her i livet.
Det nærma seg påske, og min bursdag i begynnelsen av april. Bente hadde pakka inn et påskeegg og en søt kyllingfigur som fungerer som eggeglass.
Jeg takka hjertelig for gaven og sa følgende:
"Se bare, gamle damer KAN få egg!"
Da kom det syrlig fra yngstejenta:
"FÅ egg, ja, men å LEGGE egg, det nekte dem plent!"
Noen unger er mer utholdene og kreative i kravene enn andre. Da Bente skjønte at det ikke nytta å be om biologiske småsøsken, foreslo hun adopsjon.
Nå er det (heldigvis?) slik at det er visse aldersgrenser på det området. Det prøvde vi å forklare, og det ble visstnok godtatt, i hvert fall for ei stund - helt til avisa Nordlys kom med et stort lørdagsoppslag om adopsjon fra Kina.
Jeg var trøtt og sliten og hadde bevilga meg en aldri så liten middagskvil. Jeg hadde akkurat rukket å sovne da døra gikk opp, ganske sakte. Inn kom Bente, listende bort til senga. Hun klappa meg forsiktig på skuldera.
"Se, mamma," kviskra hun, og så holdt hun fram avisa.
Der sto det at kineserne foretrekker godt voksne adoptivforeldre. Det var med andre ord håp for oss gamlingan også!
* * * * *
Det blei ingen adopsjon på oss.
Derimot har vi fått 6 flotte barnebarn etter hvert.
    
|
|
|
|