Over 30 års yrkeskarriere blant barn har gitt meg mange "gylne øyeblikk", opplevelser som har gitt meg glede og inspirasjon - eller nyttig korrigering!
Sang, musikk og fysisk aktivitet (hopp og sprett og dans) er sentralt i mitt yrke. De fleste barn liker det og utfolder seg gjerne, men ikke alltid slik vi voksne har forventa det. Kanskje særlig gutter...
Det er ikke bestandig vi voksne har rett.

*
      
En gutt på 4 år hadde det med å "sabotere" alt av sang- og musikksamlinger i barnehagen. Han tulla og tøysa og sang aldri med. Men en vinterdag begynte han plutselig å synge ved matbordet. 

      "Det snør, det snør, tidelibom!"

Jeg ble glad og optimistisk og spurte om han ville vi skulle synge den sangen i samlingsstunda - neste dag.

      "Nei!", svarte han.



Gjett hva jeg lærte!
Vi må være på jakt etter gylne øyeblikk, "carpe diem" - gripe dagen - når barn er i riktig modus.
Det går an å synge nesten når som helst og hvor som helst. Men det er ikke lurt å tvinge noen til å synge når de ikke er stemt for det.

*

Jeg husker ei jente som sang og dansa seg gjennom barnehagetida. Mora fortalte at hun kunne sovne på sofaen, men hvis det ble satt på musikk, våkna hun og heiv seg i dansing.
En vårdag oppdaga jeg at hun satt aleine ved husveggen og holdt en plastspade foran seg mens de andre ungene lekte heilt andre steder. Det så kanskje litt ensomt ut, sett fra avstand, så jeg gikk bort til henne og spurte om hva hun holdt på med.

"Hør, det e musikk!"

Øynene hennes strålte.

Da så og hørte og skjønte jeg det. Det dryppa fra taket, og hun fanga vanndråpene som traff spaden med ulike toner og rytmer!
Visst var det musikk!

Den siste barnehagedagen hennes var jeg så heldig å ha seinvakt. Den siste halvtimen var det faktisk bare vi to igjen. Hun avslutta sin barnehagetid med å lage ei tegning til meg.
Motivet?
Ei dansende jente, selvfølgelig!
Og så dansa hun for meg de siste ti minuttene før foreldrene kom og henta henne.



 Sans for rytme hadde denne jenta også:

Jeg hadde med meg et par-tre unger på snekkerrommet i barnehagen. Da de var ferdige, var det tid for rydding. Den ene jenta mente at hun hadde ikke så mye å rydde, hun hadde bare brukt hammer og sag, sa hun.
Hun tygde litt på det, så kom det:

"Hammar og sag
e det eniaste slag
æ har brukt idag!"



En av de yngste guttene i Fuglelia måtte ha gitarmusikk hver eneste dag. Det var stort sett koselig, men en dag hadde jeg så mye å gjøre på kontoret at jeg hadde rett og slett ikke tid til å sette meg ned med gitaren. Jeg torde faktisk ikke vise meg ute på avdelinga, for da visste jeg hva jeg hadde å gjøre.
Utpå ettermiddagen kom mamma for å hente gutten. Jeg hørte det helt inn på kontoret. Gutten margeskrek, noe som slett ikke var vanlig av han.  
Dette hadde jeg bare ikke samvittighet til å høre på. Jeg tok gitaren med meg ut på trappa der moren strevde med å få den hylende gutten oppi vogna.

"Jeg vet hva som feiler han," måtte jeg forklare. "Han har ikke fått dagens dose med gitarmusikk!"

Så tok jeg en liten avskjedssang for han ute på trappa. Gutten slutta å gråte, og moren kunne trille heim med han. Dagen var redda for oss alle tre!



Det betyr ikke at jeg innbiller meg at jeg er noen stor gitarist. Jeg husker godt jenta som nekta å komme og bli med i samlingsstunda hvis jeg skulle spille på gitaren...